De håpefulle

De håpefulle er en tykk bok som strekker seg fra 1960-tallet og fram til nå. Den har et ganske stort persongalleri, så det tar litt tid før jeg kommer ordentlig innpå alle karakterene. Det er heller ikke alle karakterene jeg føler at jeg kommer like tett innpå heller. Boka følger familien Lindberg, og det er foreldrene Arne Lindberg og kona hans Elise Lindberg jeg føler at jeg ikke kommer så tett innpå. Eller kanskje det er historien deres som ikke treffer meg like godt som historien til barna deres, som gjør det? Jeg vet ikke, men det er det jeg synes er det svakeste ved boka. Fortellingen til barna, Thea, Christoffer og Joachim er bedre, og de treffer meg bedre. Jeg mimrer med dem gjennom tidsaldrene jeg kjenner meg igjen i. I Green Day sine tidlige dager, om interrail og drømmen om å leve, være den som har funnet ut meningen med livet og leve ekte, surfing og frihetsfølelse, mobiltelefoner som veier altfor mye, om London sin sjarm og Covent Garden, joda, det er lettere å bli dratt inn i historien deres. Historien hopper fram og tilbake i tid, og mellom karakterene. Det er både en styrke og en svakhet. Styrken er at hoppingen for det meste er smidig og god, men samtidig gjør det at det tar tid før leseren får kommet tilbake til en karakters historie igjen og fullført den. Jeg likte boka, selv om den har sine svakheter. Hyggelig lesing, og jeg skal ikke se bort fra at jeg kommer til å lese den siste boka til Nicoali Houm.