tirsdag 15. mai 2018

Bear Town

Fredrik Backman has written several books, and I think I've read them all now. He has this way of writing to catch you into the story, you think you have it all under control, but then you burst out laughing while you read and the next minute you're crying. He really lets all the characters get under your skin and you just get emotional attached and well, then you cry. Happens to me every time! The two first times were the worst. I guess it had something to do I read his books in public. The end of both books. I cried and cried on the train in the Netherlands. No way to hide it. No way to stop it. The second time was on the beach. I had to jump in the sea to hide it. My daughter thought I was the strangest person ever. I had burst out laughing a minute before I started to cry. That's how his books work. This time was no exception.

Bear Town is about this small town in Sweden where nothing happens. Factories have stopped the production, there's nothing to do except to play hockey. Hockey is the heart of the city. It's the way out of town. But of course the book isn't really about hockey. It's about the passion, the longing for something, maybe a way out, to belong some place with somebody, about friendship, betrayal and loyalty.

Backman takes his time to let you get to know all the characters, their dreams and hopes, their background and their weaknesses before he lets the story unfold. And that is what makes the reader so involved when the story gets complicated. You are involved in all of their lives. The book is about to be a tv-series as well. The makers behind The Bridge is going to produce it. I think it will be interesting. And a sequel is already written too. I'm going to read it, as I do with all his books. And if you're on Instagram, go follow him. His posts are witty and funny.




søndag 25. mars 2018

Call Me By Your Name

I watched the movie earlier this month. I loved it. Normally I don't watch the movie before I've read the book, but this time I just couldn't wait to watch the movie. I loved the mood and the environment in the movie. The beautiful scenery in Italy, the summer, the hope of an empty summer ready to be filled up with memories. The great acting by Timothée Chalamet. He was nominated for an Oscar for his performance, and that was well deserved. I bet he's going to have a great career in acting. The chemistry between Timothée Chalamet and Armie Hammer ... Wow! Made the movie! And the pace in the movie, slow, enjoyable and just to lean back and breathe in. The music by Sufjan Stevens just made it perfect. I had to read the book as well. It brought me back to the movie. The movie doesn't include every scene from the book, naturally, but I think the movie interprets the book in such a beautiful way. But I loved the book too.

Call Me By Your Name is just a beautiful description of a teenager's first summerlove. It just happens to be between two boys, and it happens to about three years age difference between them. As I can recall from my teenage summers, it was normal to fall in love with older people, people you looked up to. Elio and his family always have a student over for summer holidays to help Elio's father and to do some studying. This summer it's Oliver. He's a Jewish American, and with his "later" he both annoys and intrigue Elio. The tension is clear between them from the start. The relationship between Elio and Oliver develops after a lot of thoughts and doubts and insecurity from Elio's side. This is most visible in the book, which has Elio's point of view.

Call Me By Your Name hasn't any bad people ruining the love story. It just ends when summer ends, like all summer flirts do. It doesn't treat love between two boys any different than between a boy and a girl. Ok, a bit different since it still keeps it real, so they don't stroll around the village hand in hand. But it portrays the love in such a wonderful way, you just can't help falling in love.

I most probably will end up watching the movie another time after reading the book, and I will probably read the book another time as well.


søndag 14. januar 2018

Holding

I really didn't know Graham Norton had written a book. But I'm happy he did. I enjoyed it. The characters he creates are these small-town-people, and nothing really seems to happen there until a skeleton is dug up. It turns out something happened a long time ago and now it can't stay hidden anymore. The characters and the environment is well-described and I hope he writes more books. I liked the tone in the book and I liked the characters as well. It is a murder novel, and it has a detective who isn't used to chase murderes. And well, PJ doesn't really chase anyone in this book either, not physically at least, since he is obese. I hope he writes more books. I enjoyed reading it.



mandag 8. januar 2018

Lasaruseffekten

Første bok i 2018 var Lasaruseffekten av Tom Egeland. Dette er nok en bok med Beltø i hovedrollen. Og for en tykk bok, men jeg må si at Tom Egeland skriver såpass spennende at jeg ikke klarte å legge fra meg boka. Jeg leste nesten hele boka i en sitting, kun avbrutt av en treningsøkt før jeg leste resten. I Beltø sitt univers er det myter, koder, glemte og gjemte manuskripter nesten ingen vet om, og jeg har ikke veldig god greie på alt sånt, men når Egeland skriver, sluker jeg det helt og rått. Med over 500 sider skulle jeg tro at dette var en bok å bruke litt tid på, men som sagt, det var en pageturner så en ettermiddag var det som trengtes. Riktignok er boka litt forutsigbar, men det er sjangeren. Krimbøker følger sitt oppsett, og leseren vet at det løses mot slutten av boka. Jeg plages ikke med det, siden jeg vet hva jeg får når jeg velger å lese en krimbok. Jeg liker Beltø, og jeg liker universet med glemte og gjemte myter og koder. En god start på bokåret 2018.

Jeg har forresten også bestemt meg for å prøve meg på Popsugar's reading challenge. Kan jo like godt seg om noen av bøkene jeg leser i år faktisk passer inn i et av punktene på utfordringen.


søndag 31. desember 2017

2017

Året hvor jeg leste 138 bøker for ungdom og voksne. Året med 31 konserter. Ikke så verst år, med andre ord. Årets opptur når det gjelder bøker var A Little Life av Hanya Yanagihara. Den sitter fortsatt i meg. For en bok! Det kommer til å ta lang tid før den forsvinner helt ut. Om den noensinne kommer til å gjøre det. Jeg hadde hørt at den var en god bok, men hadde ingen anelse om hvilken leseopplevelse den var og hvor dypt den skulle komme under huden. En annen opptur var Tante Ulrikkesvei av Zeshan Shakar. Den var utrolig godt skrevet. Og han har virkelig klart å balansere de to fortellerstemmene med så forskjellig språk. Dessuten er den veldig virkelighetsnær, og jeg kjenner meg så godt igjen i miljøet han beskriver. Absolutt en positiv leseopplevelse.

Av de beste konsertopplevelsene er nok Sondre Lerche sin konsert på Lørenskog med et minimum av publikum. Det var veldig spesielt å oppleve han så nært, og det var en overraskelse at salen var så liten. Radiohead sine konserter i Oslo Spektrum var også absolutt i en klasse for seg. De skaper virkelig en helt egen stemning på sine konserter. Det var absolutt ikke noe å si på stemningen på Henie Onstad en solrik og varm augustdag med Thomas Dybdahl heller. Og det var absolutt ikke dumt at Ole og Silje Huleboer hadde support heller. Og lyden i Operaen med Thomas Dybdahl gjorde sitt for at det ble en ekstremt god konsert også. Vanskelig å plukke ut en konsert, ja. Spesielt med tanke på hvor forskjellige konsertene var og å sette dem opp mot hverandre er nesten håpløst. Det som er sikkert er at det var mange gode konsertopplevelser, og takk til de som gidder å være med meg og skape god stemning. Jeg satser på at 2018 inneholder mange gode leseropplevelser og konsertopplevelser.



The year I read 138 young adult and adult books. The year with 31 concerts. Not a bad year. The best books was A Little Life by Hanya Yanagihara. That one crept under my skin in a very special way! What a book. It's still under my skin and it's going to take a long time for me to get over it, if I ever will. I had heard it was a good book, but I had no idea where the book would take me. Another great book was the Norwegian book Tante Ulrikkesvei by Zeshan Shakar. The book is really well-written and he has a perfect way to balance the two voices. He makes the book believable and I recognize the environment he describes so well.

Of the best concerts was Sondre Lerche at Lørenskog, it was such a small venue with such a small crowd. Very special to experience him so close. Radiohead's two concerts in Oslo was top noch as well. They really make special atmosphere at their concerts. And talking about special atmospheres, Thomas Dybdahl at Henie Onstad museum was great. A sunny warm August day and with the support from Ole and Silje Huleboer. The sound at the Opera didn't hurt Thomas Dybdahl either. It's really hard to chose one concert since there were so many and they were so different. It's hard to put them up against each other. But thank you to all who went to concerts with me and made the atmosphere great. I count on 2018 to contain a lot of great books and great concerts.

fredag 15. desember 2017

Aurora

Jeg har kommet litt ut av tellinga, men tror jeg er over 30 konserter i år. I går var det Aurora sin tur. Hun har en utrolig tilstedeværelse på scenen, og hun er herlig impulsiv og uten filter. Digger småpratinga som renner ut mellom sangene. Og til at hun har et album og en liten back-katalog, så bar ikke denne konserten veldig preg av det. Jeg synes ofte at artister med et album ikke alltid klarer å levere en konsert med nok høydepunkter. Vil absolutt si at Aurora leverer. Lysshow, scenedekorasjon og framførelse gjorde det til en veldig god konsertopplevelse. Gleder meg til neste album.



fredag 3. november 2017

Tante Ulrikkes vei

Tante Ulrikkes vei er en bok av Zeshan Shakar. Boka har to hovedpersoner, Mohammed eller Mo og Jamal. Begge to bor i Tante Ulrikkes vei, og de kjenner hverandre, men er ikke nære venner. Begge to har valgt å delta på et forskningsprosjekt om Groruddalen. Mo skriver mail og Jamal spiller inn lydfiler. Den treffer godt denne boka. Jeg kjenner igjen stedene guttene snakker om, språket de snakker. Mo blir beskyldt for å snakke bokmål, mens Jamal snakker kebabnorsk. Jeg kjenner også igjen typene som blir beskrevet, naboen som skriker at han skal stemme FRP, lærerne som gir velmenende råd, men hvor fordommene skinner gjennom. Joda, det er Groruddalen på godt og vondt som beskrives. Zeshan Shakar klarer å gi et godt bilde av Groruddalen og hvordan det er å ha foreldre fra et annet land og en annen kultur. Han klarer å gi små stikk til ting som bør endres, samtidig som han gjennom Mo viser at det faktisk er nyanser og muligheter. Hverdagsrasismen finnes.

Det første som slo meg da jeg leste Tante Ulrikkes vei, var at denne boka er like viktig som Pakkis av Khalid Hussain var i sin tid. Det har kommet andre bøker om å vokse opp som 2.generasjonsinnvandrer, et begrep jeg egentlig ikke er noe glad i. Uansett, denne romanen slår meg som en bok som klarer å vise forskjellene mellom barn av innvandrere. Det er ikke en ensartet gruppe. Det er en gruppe med individer. Synsvinkelskiftet og at historien hele tiden holdes i 1.person, gjør også sitt til at språket til begge hovedkarakterene er med på å skape stemningen og underbygge forskjellene mellom dem. Zeshan Shakar klarer å dra meg som leser inn i boka, og den virker veldig troverdig og ekte. Jeg synes nesten jeg kan kjenne igjen noen lærere på Bredtvet videregående. Jeg anbefaler deg å lese denne boka. Den er ekte, sterk, engasjerende og åpen.